Islamsk Råd Norge viser til tidligere innsendt innspill til handlingsplanen mot muslimhat. Vi ønsker å komme med noen supplerende og utdypende refleksjoner, samt flere forslag til tiltak som vi håper dere kan ta i betraktning i utformingen av handlingsplanen.

Supplerende refleksjoner

• IRN ser en utvikling hvor stadig flere unge norske muslimer gir uttrykk for å måtte holde sin tro og livssyn skjult for andre mennesker i samfunnet. Man er redd for å være åpen om at man er en praktiserende muslim fordi man er redd for å møte på fordommer, sjikane og begrensede muligheter i sosialt liv og jobb. Vi har den senere tid under flere arrangementer opplevd spørsmål fra unge norske muslimer hvor de nettopp uttrykker denne bekymringen, og hvor det spørres om råd og veiledning for hvordan de kan være åpne om sin tro og livssyn i samfunnet. At en minoritet føler et behov for å holde sin identitet skjult i et land som Norge er foruroligende.

• IRN nevner i sitt tidligere innspill problemer med nettroll og anti-muslimsk rasisme fra anonyme nettkommentatorer. Vi håper at handlingsplanen mot islamofobi tar høyde for at antipatier mot muslimer ikke er forbeholdt nettbaserte subkulturer og kommentarfelt. Når innflytelsesrike personer fremfører hatretorikk – dvs. en retorikk som fremmer negative følelser og oppfatninger mot bestemte etniske/religiøse grupper – får det større ringvirkninger enn når hatgrupper på utsiden av storsamfunnet eller en nettdebattant gjør det. Islamofobe ytringer fremført på subtilt vis av noen som nyter legitimitet i kraft av sin posisjon, skapes relativt sett større splittelse i samfunnet.  I juni 2020 publiserte tidsskriftet Political Psychology forskning som viser at stadig eksponering for hatytringer fører til radikalisering: Empatien for medmennesker blir erstattet med forakt, antidiskriminerende normer i samfunnet forvitrer og desensitivisering gjør at en ikke gjenkjenner hatefull retorikk [1].

• Til det siste: Evnen og viljen til å skille islam- og innvandringskritikk fra anti-muslimsk rasisme[2] utfordres av prominente høyreradikale som Jordan Peterson. Han hevder islamofobi er et konstruert begrep for å kneble ytringsfrihet og religionskritikk. Stortingsrepresentant Jon Helgheim hevder det samme. Påstanden er bevisst villedende. Den tilslører at religionskritikk i motsetning til hatprat er saklig, kunnskapsbasert og anerkjenner meningsmotstanderens menneskerettigheter. Redelig religionskritikk stigmatiserer ikke alle som tilhører en bestemt religion pga. enkeltes religionstolkning og gjerninger. Påstanden om at antirasister truer ytringsfriheten, faller på sin egen urimelighet: Rasistisk hets og forfølgelse knebler minoriteters ytringsfrihet- og rom i flere land.  Vår tids største ytringsfrihetstrussel er politisk-økonomiske eliter som ikke tåler å bli ansvarliggjort for urett, som forringer vilkårene for en makt- og systemkritisk journalistikk og som knebler varslere, menneskerettighetsaktivister og fredelige protester.

• I vårt forrige innspill omtaler vi behovet for å avklare hva som er uakseptable islamofobe holdninger og ytringer, og hva som må tillates innenfor ytringsfrihetens rammer. Nedenfor følger noen betraktninger rundt hvordan denne grensedragningen kan gjøres:

• IRN mener hatytringer- og handlinger mot muslimer, må forstås i en større politisk kontekst og ikke kan sees på som isolerte enkelthendelser. Ytringene og handlingene et symptom på et islam- og muslimfiendtlig politisk klima. Muslimer opplever diskriminering, trakassering og endog regelrett masseinternering og forfølgelse pga. sin tro i flere land. I Norge har vi to terrorangrep motivert av islamofobi og rasisme friskt i minne. Nordmenn med muslimsk tro opplever at deres tilhørighet til Norge settes spørsmålstegn ved. De som mener man i ytringsfrihetens navn f.eks. må akseptere Koran-brenning, ignorerer således det større bildet. Disse ville neppe argumentert likt om uttalte antisemitter benyttet et offentlig torg til å spre anti-jødisk propaganda og brenne Toraen.
• IRN er godt inneforstått med Grunnlovens §100, og har både forståelse og respekt for ytringsfriheten. Det gjøres oppmerksom på at ytringsfriheten er forankret i verdier som sannhetssøken og demokrati – ikke det individuelle behovet enkelte har for å ytre det de mener på akkurat den måten de selv ønsker. En elev kan f.eks. ikke rope ukvemsord mot lærere i klasserommet, og påberope seg ytringsfriheten som beskyttelse. Vår åpne og inkluderende samfunnsmodell i Norge trues når hatefulle handlinger og ytringer fortolkes som ytringsfrihet. Det gir opphav til mobbing, økt diskriminering og utenforskap. Juridisk sett er ytringsfriheten avgrenset gjennom forskjellige lover, blant annet §185, også kjent som rasismeparagrafen.
• IRN vil understreke at ytringsfriheten gir rom for islamkritikk. For å kvalifisere til betegnelsen religionskritikk, må imidlertid argumentene være saklige og kunnskapsbaserte. Kritikken må i tillegg anerkjenne meningsmotstandernes menneskeverd- og rettigheter, inkludert trosfrihet. Islam- og muslimfiendtlighet er noe substansielt annet, og disse to formene for fiendtlighet går hånd i hånd. Hater man en religion, forakter man som regel dem som representerer, praktiserer og forfekter religionen. I praksis skjelner ikke hat rettet mot muslimer, mellom islam og muslimer. De som vil forby islam, vil i praksis forby muslimers eksistens, da muslimer per definisjon er folk som praktiserer islam.
• En lakmustest på hvorvidt noe er legitim islamkritikk eller islamofobi, er den såkalte jødetesten. Erstatt ordet «islamviruset» med «jødeviruset» her f.eks.: «Islamviruset som har infisert Norge er langt mer alvorlig enn koronaviruset» (Hege Storhaug fra det statsstøttede HRS på facebook i mars i år), og forestill dere reaksjonene. Tilsvarende kan man tenke seg hva slags blest medier, politikere og politi hadde skapt om en relativt kjent norsk muslimsk blogger hadde tatt til orde for en total og fysisk fjerning av vantro fra hele den vestlige verden. Fjordman, mottaker av Fritt Ord midler i 2013, krevde nemlig slik etnisk rensing mht. muslimer på nettstedet Gates of Vienna i juni 2011. Vinneren av Født Fri prisen i 2019[3] sammenligner islam med kreft og tar til orde for å bruke cellegift for å forhindre at de islamske miljøene blir større. I tillegg advarer Bandehy om at muslimer får politisk makt gjennom demokratiske valg, samt borgerkrig: «Når folk ikke orker mer islam, vil de ta over gatene»[4].

• Vi fremholder i vårt forrige innspill at noe av årsaken til islamofobien er at islam assosieres med terror og vold. I forlengelsen av dette vil vi poengtere at islam i uforholdsmessig grad også kobles til ekstremisme og radikalisering. I den forbindelse er det naturlig å vise til handlingsplanen mot ekstremisme og radikalisering. Siden islamofobi er en form for ekstremisme og muslimhat inngår i det høyreekstreme paradigmet, er det naturlig at handlingsplanen mot islamofobi til dels bygger på den nylig utgitte handlingsplanen mot ekstremisme og radikalisering. Svakhetene ved sistnevnte, bør forsøkes bøtet på i førstnevnte. Det er en åpenbar svakhet ved handlingsplanen mot ekstremisme og radikalisering at den mangler en operasjonalisering av begrepene. Det gjør dem til analytisk vanskelige begreper å benytte. Hvis man unnlater å definere begrepet “ekstrem”, blir det opp til hver enkelt å avgjøre hva som er ekstremt – og da risikerer man å karakterisere mennesker som velger en annen livsstil enn det som er «mainstream» som ekstreme. Det er f.eks. en tendens til å betegne muslimer som velger å leve sosialkonservative liv som ekstremister. Forslaget fra vår side er å benytte termen ekstremisme om voldstilbøyelighet og/eller menneskerettighetsfiendtlighet. En annen svakhet ved handlingsplanen mot ekstremisme og radikalisering, er at den problemdefinerer personer med muslimske Syria-farere, men ikke nevner fremmedkrigere i Ukraina, Serbia eller Israel. [5] Sistnevnte er i stor grad motivert av en muslimfiendtlig ideologi.

• Siden handlingsplanen skal utformes av Kulturdepartementet ønsker vi også å bemerke at kultur og kunst ikke er apolitiske arenaer. Kultur- og kunstuttrykk kan nøre opp under eller korrigere islamofobe forestillinger. Kunstnere, forfattere, skuespillere og andre kulturarbeidere kan derfor ikke frikjennes for moralsk ansvar knyttet til kulturproduktene de lager, eller synspunktene de benytter sin posisjon til å forfekte. To eksempler:

• Film og TV-serier utgjør en sentral del av den kulturelle fortolkningsrammen vi benytter når vi danner oss en politisk virkelighetsforståelse. Medieforskeren Jack Shaheen gjennomgikk 1000 Hollywood-filmer med muslimske karakterer fra 1896 til 2000, og fant at kun 12 av dem fremstilte muslimer i et positivt lys. I forbindelse med «krigen mot terror» og invasjonen av Irak, har denne tendensen blitt forsterket.
• Ibsen-prisen og dernest nobelprisen i litteratur til den østerrikske folkemordfornekteren Peter Handke, sender et uheldig signal om at deler av vår kulturelite aksepterer rasistisk ekstremisme så lenge den ikke rammer dem selv. En mann som åpent støtter morderisk kristen-serbisk nasjonalisme og krigsforbrytere som Milosovic og Karadzic, fortjener å ikke å bli omfavnet for sin «språklige oppfinnsomhet». Den bosnisk-amerikanske forfatteren Sasha Hemon sier det treffende: «For many Western intellectuals Handke as a practitioner of literature in the tradition of Enlightment trumps a few thousand dead Muslims, who are for them not only outside that tradition but contrary to it».

Konkrete forslag til tiltak mot islamofobi

1. Norsk muslimsk identitet: Som følge av utviklingen hvor unge norske muslimer føler de må holde sin norsk-muslimske identitet skjult for å bli akseptert, mener vi at det er ekstra viktig å iverksette tiltak som kan bidra til å gi norske muslimer en følelse av at de er verdsatt av storsamfunnet. Vi må normalisere det å være en troende person, uavhengig av religion og livssyn. Vi mener at et konkret tiltak vil være å ha et «stolt norsk muslim» kampanje som kan ha en positiv effekt.
2. Opplæring/bevisstgjøring av ledere i offentlige og private institusjoner: Manglende kunnskap om norske muslimers religionsutøvelse blant ledere er også en utfordring. Som tidligere nevnt er det mange norske muslimer som finner det vanskelig å være åpen om sin tro i samfunnet. Derfor er det viktig at det legges til rette for åpenhet og inkludering, og at vi tar til orde for en norskhet som kan romme etnisk og religiøst mangfold også på våre arbeidsplasser. Dette må gjøres ved å dele kunnskap og erfaringer. Vi mener bevisstgjøring av ledere i stat og kommune er et godt sted å starte. Ansatte har ulike behov og preferanser som gode ledere hensyntar, og trosmessige hensyn bør ikke være noe unntak. Vi vet blant annet at mange arbeidsplasser tilrettelegger for hvilerom/stillerom som ansatte kan benytte for meditasjon, bønn og refleksjon. Dette er et veldig inkluderende og trivselsfremmende tiltak som vi mener burde være tilgjengelig på alle arbeidsplasser i det offentlige.
3. Hatorganisasjoner: I vårt forrige innspill tar vi til orde for å nedlegge rasistiske, inkludert islamofobe, organisasjoner. Vi ønsker å forklare bakgrunnen for dette her: FN pålegger Norge å forby organisasjoner som sprer hat og fremmer diskriminering på bakgrunn av etnisitet og religion. Vi anmoder den norske regjeringen om å etterleve FNs konvensjon mot rasediskriminering (ICERD). Kriminalisering av hatorganisasjoner som DNM og SIAN vil diskreditere dem, frata organisasjonsapparatet deres finansiering og tankegodset deres legitimitet. I forlengelsen av dette: Vi trenger ikke å invitere høyreekstreme inn i stua og gi dem en medieplattform “for å forstå dem bedre”, slik det ofte tas til orde for. Troll sprekker ikke nødvendigvis i sola, de reproduserer gjerne seg selv. Empirien viser at anti-muslimske rasister bruker offentlige scener og debattarenaer til å markedsføre og renvaske seg selv. De ønsker å vinne debatten med meningsmotstandere, ikke lytte til motargumenter. Dette er deres mediestrategi. Historien har vist at det derfor ikke nytter å koseprate med fascister, de må bekjempes.
4. Juss: Det bør avklares og legges prinsipielle avgrensninger mellom, og føringer for, håndhevingen av rasismeparagrafen §185 og Grunnlovens §100. Behandlingen bør også redegjøre hvordan lovene kan håndheves på en konsistent måte, uavhengig av hvem som ytrer seg, blir ytret imot, hvem som blir diskriminert eller er diskriminerende part. Mange av våre medlemmer opplever at paragrafene og avgrensningen dem imellom er uklar, og denne avgrensningen håndheves på inkonsekvent vis. Nylig ble en SIAN-nestleder frikjent for hatefulle ytringer[6] selv om ytringen helt åpenbart klassifiserer til å være hatefull i henhold til definisjonen av en slik ytring.[7] Samme person har for øvrig tidligere – helt straffefritt – uttalt at Anders Behring Breivik på et tidspunkt nok må løslates for å fullføre der han slapp.
5. Språk: Måten vi som samfunn snakker om ekstremisme og radikalisering på – selektivt i disfavør av en religiøs gruppe – må endres. Språk betyr noe: Hadde myndigheter, akademia og media konsekvent omtalt ekstremister ved deres religion, ville ikke kun religionen islam blitt assosiert med terror, slik tilfellet i stor grad er i dag. Det er positivt at høyreekstremisme løftes frem som en større trussel enn tidligere. Det hefter imidlertid flere problemer ved å kategorisere ekstremisme blant muslimer som en religiøs form for ekstremisme, mens ekstremisme blant ikke-muslimer kategoriseres som ikke-religiøs politisk ekstremisme: Den hyppige bruken av termen «islamisme» skaper et skjevt inntrykk av at islam er unikt predisponert for ekstremisme. Realiteten er at det finnes ekstremister blant alle trosretninger, men at vi som samfunn sjelden gir ikke-muslimers ekstremisme religiøse benevnelser.  Manshaus og Breivik blir for eksempel sjelden omtalt som kristenfanatikere, til tross for at Bibelen og kristen terminologi er sentral i begges ekstremisme. For det andre gir merkelappen «islamisme» et feilaktig inntrykk av at voldstilbøyelige muslimer er motivert av islam. Realiteten er at muslimer som slutter seg til militante grupper gjør det av sosiale og politiske grunner, snarere enn religiøse.
6. Styrke islamske sivilsamfunnsgrupper: Det å styrke norske islamske læringsinstitusjoner (herunder moskeene) og islamske interesseorganisasjoner, vil også være et viktig tilskudd til islamofobi-bekjempelsen. Mange moskeer tilbyr allerede undervisning for barn, men det finnes lite pensum og litteratur på norsk. Vi mener derfor at det bør utarbeides standardisert pensumlitteratur på norsk som kan benyttes i norske islamske læringsinstitusjoner. Slik litteratur bør ha et religiøs, etisk og samfunnsfaglig innhold. En slik utdanning vil bidra til å styrke den norsk muslimske identiteten hos unge norske muslimer, samt gi dem forståelsen av den viktige samfunnsrollen de har. Det vil også gjøre norske muslimer bedre rustet til å delta i det offentlige ordskiftet omkring islam og muslimer, og sikre at deres stemme blir tilkjennegjort i hørings- og beslutningsprosesser som angår dem. Ikke minst vil dette forebygge en følelse av utenforskap fra demokratiet som gir grobunn for radikalisering blant norsk muslimsk ungdom.
7. Lære- og minnesenter v/stiftelsen 10.august: IRN mener et lære- og minnesenter i tilknytning til Al-Noor moskeen vil være et nyttig bidrag i bekjempelsen av islamofobi. Det første steget i kampen mot islamofobi, må være å anerkjenne at den eksisterer, og at den utøver vold mot menneskers fysiske og psykiske helse. Dette er særlig viktig kunnskapsformidling til den oppvoksende generasjon, som ikke nødvendigvis er gamle nok til å huske folkemordet i Srebrenica, massakren på Utøya eller terroren i Bærum. Minnesenter over fortidens hendelser kan i det minste forebygge fremtidig fornektelse av at islamofob vold fant sted. Kanskje kan et lære- og minnesenter også bidra til å forebygge radikalisering?  1 av 10 nordmenn mener vold mot muslimer kan forsvares. Et foruroligende tall. Det er viktig å understreke at viljen til å benytte eller akseptere vold for å oppnå rasistiske mål, ikke oppstår over natten, det er et resultat av en gradvis radikaliseringsprosess.

8. Skolens rolle: I skolevesenet må det legges større vekt på positivt holdningsskapende arbeid. Nestekjærlighet på tvers av etniske grupper må fremmes, og barn og ungdom må bli opplært i viktigheten av de universelle menneskerettighetene. Vi argumenterer for et kunnskapsløft om islam via pensum og muslimske veiledere i vårt tidligere innspill. Vi vil tilføye at lærebøkene i større grad må invitere til relevant og maktkritisk undervisning om anti-muslimsk rasisme som utfordring i samfunnet.[8] I skolen må dessuten ikke bare de åpenlyse ny-nazistene og Hitler problematiseres, men også identitærbevegelsen – som er en ungdommelig og pent antrukken form for ytre høyre i vår egen samtid. De fremstiller seg selv som fornuftige og ikke-ekstreme, og vil derfor lettere vinne appell hos ungdommer enn snauskaller med hakekors-tatoveringer. De forfekter den farlige konspirasjonsteorien om “den store utskiftingen”, dvs. ideen om at venstresiden gjennom innvandring (fra særlig muslimske land) har lagt Vesten åpen for invasjon. En invasjon som angivelig har undergravd vestlig tradisjon og tro. De identitære bruker tilsynelatende tilforlatelige ord som “remigrasjon” om sin målsetning, istedenfor den presise beskrivelsen «etnisk rensing». Remigrasjon betyr at muslimer (også de som er statsborgere i andre land og som selv ikke har innvandret fra noe sted) skal «oppfordres» til å reise «hjem». Denne oppfordringen skal skje ved å gjøre det ulevelig for muslimer å bo i Vesten, bl.a.gjennom forbud mot islam. Selv om de identitære offisielt ikke tilslutter seg vold, vil prosjektet “remigrasjon” kreve voldelig massedeportasjon. I tillegg kommuniserer de identitære på flere frekvenser: Bak dørene drives det med våpentrening og planlegges det å banke muslimer.

Kilder:

[1] https://onlinelibrary.wiley.com/doi/abs/10.1111/pops.12670

[2]Både drapet på Johanne og terroren mot Al-Noor var motivert av rasisme. Vi mener, slik bl.a. forsker Sindre Bangstad og forfatter Carsten Jensen forfekter, at islamofobi er en form for kulturell rasisme. Mens den klassiske rasismen vektlegger rasemessig hierarki basert på fysiske kjennetegn som hudfarge, rettes den anti-muslimske rasismen mot de som har en annen tro, klesstil og livsførsel enn den typisk hvite og sekulære. Ofte sammenfaller disse to formene for rasisme.

[3] https://journalen.oslomet.no/2019/10/fodt-fri-kritiseres-prisutdeling

[4] https://www.idunn.no/agora/2014/03-04/islamofobi_og_rasisme

[5] https://filternyheter.no/gar-norske-nynazistlederne-side-side-mennene-na-tatt-bombeangrep-asylmottak/

https://www.vice.com/en_us/article/vb95ma/far-right-extremists-have-been-using-ukraines-civil-war-as-a-training-ground-theyre-returning-home

https://www.thedailybeast.com/russian-extremists-are-training-right-wing-terrorists-from-western-europe?ref=scroll

[6] https://www.dagen.no/Nyheter/2020-08-07/Sian-nestleder-frikjent-for-hatefulle-ytringer-921196.html

[7] https://forskning.no/sprak-politikk-innvandring/debattinnlegg-slik-virker-hatretorikken/1162374

[8]https://www.idunn.no/npt/2015/02/rasisme_som_tema_i_norsk_skole_-_analyser_av_laereplaner_og_